Du er her: Forside Nyheter Toppforskningsinitiativet utdannet en ny generasjon klimaforskere

Toppforskningsinitiativet utdannet en ny generasjon klimaforskere

Toppforskningsinitiativet har ikke bare frembrakt en mengde ny kunnskap om klimaendringer: Det nordiske samarbeidsprosjektet har også utdannet en hel ny generasjon med unge, tverrfaglige og skarpskodde klimaforskere.
Toppforskningsinitiativet utdannet en ny generasjon klimaforskere

Klimaforskere på konferanse i Bergen. Fra venstre: Jon Ove Hagen, Jukka Käyhkö, Solveig Winsvold, Richard Klein, Johannes Klein, Johanna Yletyinen, Meri Ruppel, Risto Makkonen, Jason Whittington. Foto: BR Media.

De fem nordiske statsministrene som i 2007 tok initiativet til det som ble Toppforskningsinitiativet (TFI), kan være fornøyd med det de satte i gang. TFI skulle gi et nordisk bidrag til mer kunnskap om de pågående klimaendringene, og på årets nordiske konferanse om tilpasning til klimaendringer – i Bergen i slutten av august – kom det fram at TFI-forskere så langt har publisert ca. 450 vitenskapelige artikler basert på TFI-forskning.

 

I tillegg har TFI-forskerne bidratt i mer enn 200 publikasjoner innen tilstøtende forskningsområder. Mange av artiklene er publisert i de viktigste vitenskapelige tidsskriftene – og det endelige antallet rapporter kan lande på omtrent det dobbelte i løpet av noen få år, fordi et stort antall forskere fortsatt jobber med manuskripter som bygger på data fra TFI-arbeidet. Den samlede TFI-forskningen inneholder derfor en mengde ny kunnskap om de globale klimaproblemene generelt og den nordiske regionen spesielt.

 

Men TFI har ikke bare bidratt med ny kunnskap i løpet av de årene initiativet varte, for det har også støttet utdanningen av 79 doktorgradsstudenter og 65 postdoktorer. Kort sagt: TFI har bidratt til å utdanne en hel ny generasjon med nordiske, tverrfaglige og internasjonalt orienterte klimaforskere, som kommer til å bidra med ny kunnskap også i mange år etter at TFI er avsluttet.

Den tverrfaglige generasjonen

– Vi fikk til et unikt samarbeid mellom nordiske universiteter som etablerte forskerskoler på doktorgradsnivået, og som bidro til utdanningen av en hel generasjon nye nordiske klimaforskere. Samtidig ble det lagt et godt grunnlag for fremtidig samarbeid mellom klimaforskere både i Norden og internasjonalt, sa Harri Hautala fra Finlands Akademi på konferansen i Bergen. Han ble godt kjent med TFI som medlem i komiteen som styrte delprogrammet «Klimaendringenes vekselvirkning med kryosfæren».

 

De nye forskerne er utdannet i en tverrfaglig atmosfære som gjør at de kan se større sammenhenger og bruke flere metoder enn det som var vanlig tidligere.

 

– Forskningsprosjekter som for eksempel NCoE NordStar og NCoE NorMER har stimulert både biologer, klimaforskere, samfunnsvitere og økonomer til å jobbe sammen, på tvers av fakulteter, institusjoner og landegrenser. Flere av forskningsprosjektene i TFI har også utviklet strategier som sikrer at etablerte kurs og andre utdanningsløp blir videreført, forteller seniorrådgiver Jostein K. Sundet i NordForsk.

Bedre kartlegging av isbreer

Flere forskere la på konferansen fram eksempler på resultatene av TFI-forskningen. Stipendiaten Solveig Winsvold fra Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo (UiO) poengterte at kartleggingen av isbreer kan forbedres med nye satellitter som tar hyppigere bilder av jorda enn det som ble gjort tidligere. At denne kartleggingen er viktig, kom klart fram av de dataene Winsvold la fram. Hun har sammenliknet eldre papirkart fra perioden 1950-1980 med nyere satellittbilder fra perioden 1999-2006, og resultatene er urovekkende:

 

– Breenes areal i Norge har minket med 11 prosent i en gjennomsnittsperiode på 30 år. Dette tilsvarer 326 km2, som igjen betyr 11 km2 i året, fortalte Winsvold.

Hvor mye øker havnivået?

En av de store utfordringene som fortsatt gjenstår innen klimaforskningen, er å lage en god prognose på hvor stor havnivåøkningen kommer til å bli. Professor Jon Ove Hagen ved UiOs Institutt for geofag, som var leder for NCoE SVALI (Stability and Variations of Arctic Land Ice), fortalte at havnivået for tiden øker ca. 2,5 millimeter i året. Av dette skyldes ca. 1 millimeter termisk ekspansjon, mens resten skyldes økt avsmelting fra breer og innlandsis. Grønland alene bidrar med ca. 40 prosent av smeltingen, mens de andre breene og iskappene i Arktis bidrar med ca. 30 prosent. Antarktis bidrar med ca. 15 prosent – til tross for det store arealet – og resten av breene på kloden bidrar også med ca. 15 prosent.

 

Det er uvisst om havnivået kommer til å stige med for eksempel 20 centimeter eller kanskje opptil en meter fram mot 2100.

 

– Vi ser nå økende tegn til avsmelting i den vestlige delen av Antarktis, som i stor grad kommer til å avgjøre dette, sa Hagen. For å komme til bunns i dette, jobber klimaforskerne med å kombinere data fra observasjoner med stadig mer raffinerte modeller.

Ryddet opp i kollaps-definisjonene

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) la i juli 2016 fram en oversikt som viste at det globale forbruket av fiskemat øker, men at mange fiskebestander er overbeskattet og kan kollapse. Dette utløste mange medieoppslag om at «verdenshavene kan være døde innen 2050» – men hva ligger det egentlig i at en bestand kollapser? Doktorgradsstudenten Johanna Yletyinen fra Stockholm Resilience Centre gjorde litteraturstudier og fant 18 ulike definisjoner i til sammen 80 vitenskapelige artikler.

 

– Jeg anvendte disse definisjonene på 18 fiskebestander, og det viste seg at bare to bestander kom ut som «kollapset» i alle definisjonene. Jeg har derfor foreslått en ny definisjon som tar utgangspunkt i at gytebestandenes biomasse skal synke under en viss terskelverdi og holde seg der i minst én generasjon. Denne definisjonen skiller mellom kortsiktige reduksjoner og langvarige sammenbrudd, sa Yletyinen – som var en av 18 doktorgradsstudenter i NCoE NorMER (Nordic Centre for Research on Marine Ecosystems and Resources under Climate Change).

Sotpartikler driver oppvarmingen i Arktis

Stipendiaten Meri Ruppel fra Helsingfors universitet la fram oppsiktsvekkende data om sotpartikler (black carbon) som faller på snø og is i Arktis. Sot er en av de sterkeste driverne til global oppvarming, blant annet fordi soten gjør at de lyse og reflekterende overflatene i snø- og isdekte områder blir mørkere – slik at mer sollys blir absorbert.

 

Tidligere målinger har vist at innholdet av sotpartikler i atmosfæren i Arktis er redusert med ca. 40 prosent siden 1989. Men Ruppels forskning viser at nedfallet av sot som kommer til Svalbard med snø og regn har økt, og dette blir ikke registrert av de atmosfæriske målingene.

 

Både skogbranner, fabrikkpiper, transport og brenning av jordbruksavfall gir opphav til store mengder sot. – Min hypotese er at den økte tilførselen av sot til europeisk Arktis i stor grad kommer fra fakling ved olje- og gassfeltene i Nord-Russland samt økt bruk av dieselbiler, sa Ruppel.

 

– Dette må politikerne få vite om! Mitt råd er at kortsiktige tiltak for å avverge klimaendringer bør fokusere på sot, tilføyde Ruppel. Hun tilføyde at det ikke er påvist en tilsvarende økning på den grønlandske innlandsisen, og dette bekrefter teorien om at nedfallet i europeisk Arktis kommer fra nærliggende områder.

Forskning: Nødvendig, men ikke tilstrekkelig

Dagens siste alvorsord kom fra professor Richard Klein, lederen for NCoE NordStar (Nordic Strategic Adaptation Research) i prosjektets avslutningsfase: Det er ikke sikkert at bedre informasjon og mer kunnskap fører til bedre beslutninger!

 

– Det er ikke nok at vi leverer god forskning, vi må også sørge for at resultatene når fram til de som skal fatte beslutninger. Vi har ingen garanti for at forskning fører til bedre beslutninger, hvis vi ikke inkorporerer beslutningstakere på en aktiv måte i studiene våre, sa Klein – og siterte atmosfæreforskeren Roger Pulwartys etter hvert berømte tese om at «We should not help people do the wrong thing with better information».